Posts Tagged ‘500000 Indian troops in Kashmir’

Kashmir konflikt og kashmirernens politisk krav

March 31, 2009

Nasir Khan

Terrorangrepene i Mumbai i november 2008 ble fordømt av nærmest en hel verden. De minnet oss på, nok en gang, hvor viktig det er å bekjempe krefter som utfører politisk vold og etnisk/religiøst motivert terror på det indiske subkontinentet. Men de dype og underliggende årsake­ne til den elendigheten slike voldelige handlinger er et symptom på, blir ofte ignorert og underkjent. En av de viktigste årsakene er den uløste konflikten i Kashmir, som vekker sterke følelser av sinne hos millioner mennesker.

Problemene med vold og terror i denne delen av verden kan slett ikke løses slik Bush-administra­sjonen har forsøkt å gjøre det: Å gjenta mantraet om «krig mot terror» og samtidig planlegge og sette i gang massiv aggresjons­krig hjelper ikke det spor. Tvert imot har Bushs kortsiktige propa­gandatriks bidratt til å dekke over aggresjonskrigføringen og lagt grunnlaget for mer vold, fl ere massakrer. Hensikten er å fremme herredømme og imperia­listiske interesser: Den såkalte «krigen mot terror» er i virkelig- heten en forlengelse av USAs imperialistiske strategi for å nå egne mål i Midtøsten, men også langt utenfor regionen. Det er innlysende at ethvert seriøst forsøk på å bekjempe terror må ta terrorens årsaker i betraktning og ikke nøye seg med å angripe symptomene som ligger opp i dagen.

Den uløste konflikten i Kash­mir har siden 1947 brakt India og Pakistan stadig videre på en farlig konfrontasjonskurs. Dette året endte britene sitt styre i regionen, og som en siste gest mot sine undersåtter besluttet imperieherskerne å dele India langs etnisk/religiøse linjer.

Britene førte under hele proses­sen et dobbeltspill hvor de delte ut velsignelser og beskyttelse med den ene hånda og elendighet med den andre. Med sin grense­dragning mellom de to framvok­sende nasjonene i området åpnet britene en Pandoras eske for kommende generasjoner. De som hadde noe å takke for tjenesten, gjorde det til gagns: Britenes siste guvernør for India, Lord Mountbatten, ble utnevnt til det frie Indias første generalguver­nør. Den nøye utarbeidete og målrettede inndelingen skulle vise seg å tjene ett lands interesse på det andres bekostning.

På den tida India ble delt, var prinsedømmet Jammu/Kashmir styrt av Maharaja Hari Singh. Han var hindu, fra den etniske gruppa Dogra, og oldebarn av Gulab Singh, som hadde kjøpt hele Kashmirdalen fra britene som følge av den såkalte Amrit­sar-avtalen av 1846. Ettersom det store flertallet av innbyggerne i Kashmir var muslimer, var det ventet at Kashmir ville tilfalle det nye Pakistan etter delingen. Folk fra den delen av regionen som seinere ble kjent som Azad Kashmir («Fritt Kashmir») startet sammen med stammekrigere fra Nordvestlige grenseprovins (NWBP) i Pakistan en geriljaof­fensiv mot staten for å presse Hari Singh til å la Kashmir inngå i Pakistan. Herskeren ba da Lord Mountbatten om hjelp, og ble lovet det – på betingelse av at han sluttet seg til India. Dermed startet den første indisk-pakis­tanske krigen. Den endte i 1949 med en våpenhvile nedsatt av FN, som da nylig var stiftet, etter at India i 1948 hadde brakt Pakistan inn for Sikkerhetsrådet. Våpenhvilen innebar også etableringen av en delelinje, som har forblitt de facto grense mellom det indisk-kontrollerte Kashmir og Azad Jammu/ Kashmir (kalt pakistansk­okkupert Kashmir av inderne).

Sikkerhetsrådet vedtok tre resolusjoner i 1948/49 som også anerkjenner rettighetene til innbyggerne i Kashmir, hvis landområder de to nasjonene sloss om. Ifølge FN-resolusjo­nene skal India og Pakistan avholde folkeavstemning i Kashmir, slik at folk der kan få avgjøre sin egen framtid. Indias daværende statsminister Jawa­harlal Nehru lovet folket i Jammu/Kashmir uavhengighet så snart det ble fred i området. Dette løftet brøt han da kamp­handlingene tok slutt, og innhol­det i resolusjonene ble aldri fulgt opp. Derimot ga indiske myndig­heter Kashmir en særstatus som åpner for større grad av selvstyre i regionen.

Hensikten med dette var å pasifisere befolkningen når herskeren seinere lot regionen inngå i India. Løftet om folkeav­stemning er fortsatt ikke inn­fridd, og den ene indiske regje­ringen etter den andre har hardnakket hevdet at Kashmir er en del av India. Ethvert krav fra folk i regionen om folkeavstem­ning og enhver protest mot den indiske okkupasjonen har blitt ansett som et internt indisk anliggende. Ingen tredjepart er gitt anledning til å uttale seg på vegne av kashmirerne eller fremme de rettighetene som ifølge FN-charteret og resolusjo­nene fra 1948/49 er legitime. I stedet brøt det i 1965 ut ny krig mellom India og Pakistan om Kashmir.

I tiårene som fulgte har kashmirernes lidelse økt i omfang. De har utfordret legitimiteten til den indiske okkupasjonen, og i 1989 startet de væpnet kamp for å kaste okkupantene på dør.
Det indiske militæret slo hardt tilbake, med massearestasjoner, vold og forsvinninger som konsekvens. India har sendt flere enn 500 000 soldater for å undertrykke muslimene i Kashmir. I følge forsiktige anslag har indiske styrker tatt livet av rundt 70 000 mennesker og brutalisert en hel befolkning. Kilder i Kashmir mener tallet på drepte er så høyt som 100.000. I den væpnete kampen har hindumi­noriteten i området, panditene, blitt offer for opprørerne, og ifølge statlige myndigheter har flere enn 200.000 av dem fl yktet fra Kashmir. Noen har søkt tilflukt i Jammu, andre har dratt til India. Etter landfl yktigheten har panditene levd under sørgelige forhold. Men det er oppmuntrende å se at kashmir­ske muslimer og deres lederskap i sin helhet nå ber sine hindubrø­dre om å vende tilbake til hjem­landet.

Etter 18 års brutal militærok­kupasjon sto den indiske regje­ringen så overfor en ny situasjon: Jihad-rådet i Kashmir tok til orde for å avslutte den væpnete kampen og oppfordret alle militante til å bruke ikke­voldelige og fredelige metoder i kampen for frigjøring fra India. Ropet om frihet – azadi – har blitt høyere, og India kan ikke drukne det med sine maskingevær og plyndrende militærstyrker. Imidlertid har de indiske lederne vist liten vilje til å lytte til folket og har i stedet holdt Kashmirda­len under streng militær bevokt­ning.

Den pågående konflikten har ført til ufattelig stor nød og ødeleg­gelse i Kashmir. Samtidig er den en viktig årsak til spenningen India og Pakistan imellom. Rivaliseringen om regionen har ført de to landene inn i militær opptrapping og våpenkappløp – der anskaffelsen av atomvåpen er en del av bildet – som tapper begge for store ressurser. De to landenes myndigheter bruker et propagandaspråk mot hverandre som skaper fi endtlighet, mis­tenksomhet og hat og gjør at befolkningen på begge sider anser motparten for å være sin «dødsfi ende». Konfl ikten har forgiftet sinnene til både indere og pakistanere; den har pågått i mer enn seks tiår, og det er ingen løsning i sikte. I kjølvannet av situasjonen følger økt politisk polarisering og vedvarende spenning mellom de to folke­gruppene. Dette gjør det tilsva­rende vanskelig å løse uenighe­ten om Kashmir og andre konflikter og derigjennom normalisere forholdet mellom landene.

En annen urovekkende tendens er den økende politiske og religiøse ekstremismen i India og Pakistan. Denne utviklingen har i og for seg pågått i lengre tid; det nye er at ekstreme tendenser er allment akseptert som en del av det sosiale og politiske landskapet i begge land. Main­streampolitikken har blitt influert av gruppetenkningens og hatets predikanter og ypper­steprester.

Flere indiske partier står i nær forbindelse med Hindutva, den militante politiske hindunasjona­lismen, og organisasjonen Sangha Parivar fungerer som paraplyorganisasjon for partier som bekjenner seg til denne retningen. Hindutva-organisasjo­nene er influert av tanken om hinduistisk fl ertallsstyre, eller Rashtriya Swayamseval Sangh (RSS). Gjennom å identifi sere India med hinduisme og hindu­styre forsøker denne retningen å etablere en etnisk/religiøs dominans i landet. Det ledende indiske partiet Bharatya Janata Party (BJP) har stått i spissen for Hindutva-doktrinen og hinduise­ringen av landet som helhet. Jawaharlal Nehru advarte i sin tid om at dersom fascismen skulle gjøre seg gjeldende i India, ville det skje i form av majorite­tens (hindu-)nasjonalisme. I dag har hans ord og advarsler vist seg nærmest profetiske.

I Pakistan har fundamentalis­tiske religiøse partier forsøkt å ta monopol på islam. De har ikke på noe tidspunkt oppnådd særlig folkelig støtte og har gjort det tilsvarende dårlig i valg. Flere pakistanske religiøse ledere har imidlertid gjort seg notorisk bemerket med ukvemsord mot andre muslimer. Sunnipredikan­ter har rettet sin vrede mot de «vantro» sjiamuslimene, og sjia­predikantene har svart med samme mynt. Dette har forårsa­ket en negativ sirkel av vold og hatefulle beskyldninger i islams navn. Det er ingen tvil om at militante islamistiske grupper bidrar til denne negative utvik­lingen og utgjør en betydelig fare. Men Indias behandling av muslimene i Kashmir, samt landets uforsonlige holdning til konflikten, er noe alle pakista­nere ensidig fordømmer. Indias oppførsel provoserer også militante grupper som Lasher-e-Taiba; disse oppfordrer sine tilhengere til å hevne sine indiske religionsfellers lidelser, påført dem av militante hinduna­sjonalister – og til å slåss for Kashmirs frihet med alle midler, om nødvendig med vold. Angre­pene i Mumbai i november i fjor var et uttrykk nettopp for denne dynamikken.

De siste seksti årene har India opprettholdt sin okkupasjon av Kashmirdalen gjennom politisk manipulering og brutal militær­makt. Massakrene på kashmir­ske muslimer utført av indiske styrker vil under Folkeretten regnes som krigsforbrytelser. Men til sjuende og sist må lederne i New Delhi bære det endelige ansvaret for den folke­morderiske politikken. Indiske myndigheter kan ikke fortsette sin okkupasjon av Kashmir og tro at folk der – stilt overfor den militære og økonomiske stor­makten India, med imperialist-stater som USA og det sionistiske Israel som stadig nærere for­bundsfeller – skal gi opp sitt krav om frihet. Dersom okkupasjonen fortsetter, vil situasjonen garan­tert bare vil bli verre, og volden og terroren i området vil blom­stre.

De ti millioner muslimene i Kashmirdalen vil ha uavhengig­het fra indisk kolonistyre og undertrykking. Det mest fornuf­tige for India vil være å ta et oppgjør med fortidas politikk og erkjenne at folk i Kashmir har rett til sjølstyre. Dette vil ikke svekke India; tvert imot vil det demonstrere styrken i det indiske demokratiet og framheve den indiske kulturelle tradisjonens humane sider.

Hvorvidt befolkningen i Kashmir­dalen velger å slutte seg til India eller Pakistan – eller tar sikte på full sjølstendighet – bør være opp til dem å avgjøre. Uansett hvilken avgjørelse de fatter om sin egen framtid, bør den være deres alene, og dette er noe FN-resolu­sjonene gir dem rett til. Det er langt fra sikkert at folket i området velger å slutte seg til Pakistan, men i så fall har India ingenting å frykte. Da vil nemlig det hinduistiske Jammu-området og det buddhistiske Ladakh­området med all sannsynlighet bli en del av India. I stedet for å utsette dem for de militære styrkenes ydmykende og inhu­mane behandling, kan India gi folket i Kashmirdalen rett til å bestemme over sin egen skjebne. Med det kan de samtidig legge de politiske forholdene til rette for et godt naboskap mellom India og Pakistan. Dette vil imidlertid kreve både mot og klokskap fra indisk side.

Så fort det viktigste stridste­maet mellom de to landene legges dødt, kan de to tidligere rivalene og «fiendene» møtes som venner og konsentrere seg om å løse sine respektive sosiale og økonomiske problemer i en fredelig atmosfære. Nøkkelen til håp og godvilje i India og Pakis­tan ligger altså i opprettelsen av en uavhengig politisk enhet i Kashmirdalen. Ved å bilegge en konflikt som har skapt fi endskap og påført skader i uoverskuelig omfang, kan de to landene også bli i stand til å tøyle kraften i den religiøse fanatismen og etnisk/ religiøse gruppetenkningen som hjemsøker dem.

Nasir Khan, dr. philos, er historiker og fredsaktivist.

Oversatt av Cato Fossum og publisert i Klassekampen 17. Februar 2009

__________________________________________________

Some pictures of  Kashmiris under Indian occupation

Advertisements

In Kashmir, Conflict’s Psychological Legacy

September 1, 2008

Mental Health Cases Swell in Two Decades

By Emily Wax
Washington Post Foreign Service
Monday, September 1, 2008; A09

SRINAGAR, India

Suraya Qadeem’s brother was one of the Kashmir Valley’s brightest students. Handsome and disciplined, he had been accepted into a prestigious medical school in Mumbai. But just weeks before Tahir Hussain was to pack his bags, the 20-year-old was shot dead by Indian forces as he participated in a peaceful demonstration calling for Kashmir’s independence.

At his funeral, Suraya Qadeem, also a medical student, wept so hard she thought she might stop breathing. Seventeen years later, she spends her days counseling patients in Indian-controlled Kashmir who have painfully similar stories.

In the sunny therapy rooms of a private mental hospital here in Kashmir’s summer capital, Qadeem listens to young patients, nearly all of them children scarred by the region’s two-decade-old conflict. Most suffer from depression, chronic post-traumatic stress disorder, drug addiction and suicidal tendencies in numbers that are shockingly high, especially compared with Western countries.

Srinagar, a scenic lakeside city nestled in the foothills of the Himalayas, once had among the lowest mental illness rates in the world. But in 1989, leaders of the region’s Muslim majority launched an armed separatist movement, one of several said to have been backed by predominantly Muslim Pakistan, which has fought two wars with Hindu-majority India over Kashmir since India’s partition in 1947. Srinagar became a battleground as hundreds of thousands of Indian troops quelled the uprising. The fighting has left a powerful psychological legacy.

The number of patients seeking mental health services surged at the state psychiatric hospital, from 1,700 when the unrest began to more than 100,000 now. Last year, they were treated at the hospital or the recently opened Advanced Institute of Stress and Life Style Problems, where Qadeem works.

“Every home in Kashmir has a heartbreaking history,” said Qadeem, who admits she sometimes becomes emotional during sessions. “There is terrible ache when you lose a sibling. Pills can’t help. I share that agony of loss with my clients. In Kashmiri society, this pain is everywhere.”

India’s push to keep Kashmir is taking a toll on Kashmiris as well as Indian soldiers, in ways that are harder to measure than deaths or injuries. Experts say that mental health is an invisible casualty of war and that generations will bear the scars, imperiling Kashmir’s prospects for a bright future with or without India.

The patients have insomnia, learning disabilities, anxiety disorders and what Kashmiri therapists call the “midnight-knock syndrome,” a fear stemming from the many pre-dawn raids by Indian security forces aimed at rooting out suspected insurgents.

Mental health groups estimate that 60,000 Kashmiris committed suicide last year, a record number, said Mushtaq Margoob, head of the Government Psychiatric Diseases Hospital in Srinagar.

More than 15 percent of Kashmiris are afflicted with post-traumatic stress disorder, according to a recent study by Margoob. Indian troops also are suffering, undertaking long tours without their families in a place where residents are often hostile. In January, the Indian army recruited 400 psychiatrists after more than 100 soldiers, including officers, killed themselves.

Among Kashmiris, the sufferers who reach the hospital are a fraction of those who need help. Remote villages have borne the brunt of the violence, and many who live there do not have the money for the long trip.

“It’s really an epidemic in Kashmiri society,” said Margoob, who opened Qadeem’s hospital to deal with the overflow of cases. “Over decades, Kashmiri society has been stretched beyond its natural capacity to cope. Depression and anxiety can also be passed down from generation to generation.”

Part of the problem is that there is little justice, Margoob said, something that in psychological terms would be called “closure.” Human rights groups estimate that the conflict has left 77,000 people dead and as many as 10,000 missing. Women whose husbands have gone missing during the conflict are known here as “half-widows.”

Under Indian law, security forces have wide powers when operating in “disturbed” regions, including the right to shoot on sight any insurgency suspect. A Human Rights Watch‘s report last month, “Getting Away With Murder: 50 years of the Armed Forces Special Powers Act,” alleges that the law has become a tool of state abuse and discrimination.

The 500,000-member Indian force is posted in bunkers in Kashmir’s apple orchards, saffron farms and hospitals. Signs dotting villages, towns and cities read “Our ultimate aim is your well-being.”

Tensions had eased in recent years. But a crisis began in June when Muslims demonstrated over a government decision to transfer land to a Hindu shrine. They said it was a settlement plan meant to alter the region’s religious balance. After the plan was rescinded, Hindus took to the streets of Jammu city, in the predominantly Hindu part of the state of Kashmir and Jammu, demanding that it be restored.

About 40 unarmed protesters have been killed by Indian forces during the self-rule demonstrations, the largest since early 1990. The land deal reinvigorated a nonviolent movement for Kashmir’s independence, especially among the so-called children of the conflict, those younger than 35, who make up nearly 70 percent of the population.

But with an Indian-issued curfew in place, many say the tough times are back, and so are the memories. Depression often flourishes under curfew, Margoob said, with children unable to play outdoors and parents worried about their stocks of food.

Qadeem has more than 100 patients, but she is a doctor who specializes in the care of women and children, not a mental health expert. She started working at the Advanced Institute of Stress and Life Style Problems because there were only 14 practicing psychiatrists in Kashmir, a region with more than 5.7 million people. Margoob helped train her.

Among Qadeem’s typical cases is a 30-year-old widow with four children. The widow’s 13-year-old daughter is suicidal. The mother has been depressed for three years and complains of headaches and insomnia. Her husband was a teacher who got caught in crossfire. His wife and daughter saw his bloodied body lying limp on their neighborhood street.

Before the conflict, Kashmir was often featured in fairy-tale-like Hindi movies, with couples falling in love amid the saffron fields. Across from Qadeem’s clinic is where Beatles guitarist George Harrison learned to play the sitar and, it is said, where Buddha used to meditate.

But the region’s natural beauty masks a community in pain. Qadeem, a petite, energetic woman, said she sometimes feels as anxious as her patients. During the curfew last week, she was unable to see her patients.

Qadeem said her 3-year-old daughter recently asked to pet some puppies she had noticed.

“It hurt. I had to tell her it was a curfew,” Qadeem said, as the child screamed in her arms. “Before that, she asked me to take her to the nearby gardens. I also had to tell her no, because there was lots of Indian army there. Suddenly I realized that from childhood, she knows that there is danger. That is Kashmir. That is our reality.”


%d bloggers like this: